Ett testopptak eller flere korte: hva vi anbefaler før du filmer

Når deltakerne på kursene våre skal forberede seg til et opptak, ender de som regel i ett av to spor. Det første er ett langt testopptak: du setter opp alt, filmer fem minutter som om det var ekte, og ser gjennom resultatet. Det andre er flere korte opptak på ti til tjue sekunder, der du endrer én ting mellom hvert.

Begge metodene fungerer, men de svarer på ulike spørsmål. Det lange opptaket forteller deg hvordan hele situasjonen oppleves, mens de korte forteller deg hva hver enkelt justering faktisk gjør med bildet. Jeg underviser i refleksjonskontroll, og der blir forskjellen tydelig raskt.

I denne teksten setter jeg dem opp mot hverandre ut fra det jeg ser hos deltakere som filmer seg selv hjemme eller på kontoret, ofte i høstmørket når dagslyset ikke lenger bærer rommet.

Det lange opptaket har én stor fordel: det ligner på det du skal gjøre. Du snakker, beveger deg, lener deg frem mot skjermen og strekker deg etter notatene. Da dukker problemene opp som ellers skjuler seg i et stillestående bilde, for eksempel en lampe som bare blender når du snur hodet, eller skygger som vandrer over ansiktet.

Du får også en ærlig følelse av hvordan lyset holder seg over tid. Rom endrer seg i løpet av en halvtime, særlig om det er vindu i nærheten. Et langt opptak fanger at skyene trekker over, og at hudtonen blir kaldere mot slutten.

Dessuten er det enkelt å gjennomføre. Du trenger ingen plan, bare å trykke start og gjøre jobben som vanlig. For mange er det terskelen som avgjør om de i det hele tatt tester, og da er en enkel metode bedre enn en perfekt metode du aldri får gjort.

• Gjenspeiler den virkelige opptakssituasjonen
• Avslører lys som endrer seg underveis
• Lav terskel, ingen plan nødvendig

Svakheten kommer når du ser resultatet og oppdager at noe ikke stemmer. Etter fem minutter med film er det vanskelig å si hva som ga gjenskinnet i brillene: lampens vinkel, skjermens lysstyrke eller den blanke bokhyllen bak deg. Du vet at det er et problem, men ikke hvilken knott du skal vri på.

Da begynner mange å justere flere ting samtidig. Lampen flyttes, hvitbalansen endres og stolen skyves, og etterpå filmer du enda et langt opptak. Du er like usikker som før, men har brukt en halv time til.

Metoden er også tidkrevende å gjennomgå. Skal du se hele opptaket med oppmerksomhet, tar det like lang tid som selve filmingen, og etter tre runder er konsentrasjonen borte. Resultatet blir ofte at man godtar et middels bilde fordi man er lei.

Med korte opptak jobber du etter en fast rekkefølge. Du filmer først et utgangspunkt på femten sekunder, helt uten endringer. Deretter endrer du én ting, for eksempel høyden på hovedlyset, og filmer femten sekunder til. Så sammenligner du de to ved siden av hverandre på skjermen.

Fordelen er at årsak og virkning henger sammen. Ser du at gjenskinnet i brillene forsvant da lampen gikk ti centimeter ned, vet du hvorfor. Du kan skrive det ned på lysdiagrammet ditt og beholde det til neste gang du rigger opp.

Metoden krever litt disiplin. Det er fristende å flytte to lamper på én gang når du først er i gang, og da mister du hele poenget. Merk gjerne hvert klipp med en kort beskrivelse, så du ikke må huske hva som var hva.

• Start alltid med et uendret utgangspunkt
• Endre bare én ting mellom hvert opptak
• Sammenlign klippene side om side

Også denne metoden har sine svakheter. Femten sekunder sier lite om hvordan det er å sitte i lyset i tjue minutter. Du oppdager ikke at øynene blir slitne av en lampe som står litt for nær, eller at rommet blir varmere og du begynner å skinne i pannen.

Korte klipp kan også gi falsk trygghet. Hvis du holder deg helt i ro under testen, ser alt fint ut, men så snart du gestikulerer eller reiser deg, endrer refleksjonene seg. Det er en vanlig feil å teste stivt og filme levende.

Til slutt tar serien tid å sette opp riktig. Du trenger stativ som står fast, en markering på gulvet for stolen og et ryddig sted å lagre klippene. Uten dette sammenligner du bilder som ikke er sammenlignbare.

Min anbefaling er å bruke begge, i en bestemt rekkefølge. Start med de korte opptakene og juster lyset ett trinn om gangen til bildet er ryddig: ansiktet jevnt belyst, bakgrunnen adskilt og gjenskinnet under kontroll. Da har du et oppsett du forstår og kan gjenskape.

Avslutt så med ett langt testopptak der du oppfører deg som under det ekte opptaket. Snakk like høyt, bruk samme notater og ta de samme bevegelsene. Dette er den siste kontrollen, ikke stedet for å justere.

Gjør helst jobben dagen før, ikke rett før du skal sende. Da har du tid til å rette opp det som dukker opp, og du kan se på klippene med friske øyne. Hold deg til sjekklisten fra kurset, og ta vare på lysdiagrammet når du er fornøyd.

• Korte opptak først, for å finne årsakene
• Ett langt opptak til slutt, som siste kontroll
• Gjør testen dagen før, ikke rett før sending