Slik bygger vi dybde bak deg: bakgrunnsseparasjon i praksis
Ingrid Haugen
5 min lesetid
Et blikk bak kulissene på hvordan jeg går frem når en kursdeltaker skal skilles fra veggen bak seg: måling av avstand, valg av bakgrunnslys og plassering av kantlys.
Det første jeg gjør er å måle rommet
Når en deltaker sender inn bilder av rommet sitt, starter jeg ikke med lampene. Jeg starter med en tommestokk, eller i praksis et målebånd, og noterer hvor stolen står, hvor langt det er til veggen bak og hvor kameraet sitter. Mange tror at separasjon handler om å kjøpe flere lys, men oftest handler den om centimeter. En stol som står tretti centimeter fra veggen gir en helt annen situasjon enn en som står halvannen meter fra den.
Jeg tegner et enkelt kart over rommet sett ovenfra, med kamera, deg og bakgrunnen markert. Kartet blir et utgangspunkt for lysdiagrammet vi lager senere i kurset. Det er ingen kunst, bare tydelige streker og mål, men det gjør at vi snakker om det samme rommet. Deltakerne ser ofte allerede her hva som bør flyttes, før et eneste lys er slått på.
- Mål avstanden fra stol til vegg
- Mål avstanden fra kamera til deg
- Tegn rommet sett ovenfra
Avstand gir mer dybde enn utstyr
Den enkleste måten å skille deg fra veggen på er å flytte deg lenger fra den. Når avstanden øker, faller lyset fra hovedlyset ditt av før det treffer veggen, og bakgrunnen blir naturlig mørkere enn ansiktet. Du får separasjon uten at noen ekstra lampe er i bruk. Dette er det første rådet jeg gir, og det koster ingenting.
Men ikke alle rom tillater det. I et lite hjemmekontor kan det være en meter å gå på, og da må vi jobbe på andre måter. Da ser vi på om kameraet kan flyttes litt nærmere deg og brukes med lengre brennvidde, slik at bakgrunnen komprimeres og ser jevnere ut. Jeg forklarer alltid at dette er avveininger, ikke fasit. Hvert rom gir sine egne begrensninger, og vi tilpasser oss dem.
Bakgrunnslys: lite og med vilje
Når avstanden er så god den kan bli, vurderer jeg om bakgrunnen trenger eget lys. Her er det lett å overdrive. Et lite lys rettet mot veggen, gjerne med lav styrke, kan gi en myk lysflekk som bygger dybde. Målet er at veggen er litt lysere eller litt mørkere enn skuldrene dine, aldri like lys som ansiktet.
Jeg ber deltakerne teste med dimmeren i stedet for å flytte lampen hele tiden. Små endringer i styrke viser raskt hvor grensen går. Vi ser også etter hvor flekken havner i bildet. En lysflekk rett bak hodet ditt virker som en gloriekrans, mens en som ligger litt til siden gir ro i bildet. Det er slike detaljer vi sammenligner på testopptakene, side om side på skjermen.
- Bruk dimmer fremfor å flytte lampen
- Unngå at lysflekken sitter rett bak hodet
- Hold veggen mørkere enn ansiktet
Kantlys: der folk gjør de fleste feilene
Kantlyset er et smalt lys bak og til siden som tegner en tynn lys linje langs skulder og hår. Det er dette som løfter deg ut fra bakgrunnen, særlig hvis veggen er mørk. Men det er også her feilene sniker seg inn. Står lyset for høyt eller for sterkt, blir håret hvitt og kanten hard, og det ser raskt ut som en uønsket effekt.
Jeg viser deltakerne at kantlyset ofte bør stå på motsatt side av hovedlyset, litt over hodehøyde og rettet mot nakken, ikke mot kameraet. Så skrur vi styrken opp til linjen så vidt er synlig, og deretter ett hakk ned. Brukes briller, må vi sjekke at kantlyset ikke gir gjenskinn i glasset. Da flytter vi det noen grader før vi fortsetter. Dette er et eksempel på hvordan modulene henger sammen.
Testopptak før vi trekker noen konklusjon
Ingen av justeringene regnes som ferdige før vi har sett dem i et testopptak. Jeg ber deltakerne filme tretti sekunder med samme kamerainnstillinger som de skal bruke senere, først uten bakgrunnslys og kantlys, så med hvert lys lagt til ett om gangen. Slik ser vi hva hvert enkelt lys faktisk bidrar med.
Opptakene sammenligner vi på en skjerm og i en liten visning. Det siste er viktig, for mange ser presentasjonen sin på en bærbar eller mobil, og det som fungerer på en stor skjerm kan forsvinne i et lite bilde. Vi skriver ned hva som ble endret mellom hvert opptak, slik at deltakeren kan gjenskape oppsettet en annen dag. Jeg lover ikke at resultatet blir identisk fra rom til rom, men fremgangsmåten er den samme.
- Filme tretti sekunder per variant
- Legg til ett lys om gangen
- Se opptaket også i lite format
Det jeg ber deg skrive ned til slutt
Etter at oppsettet sitter, ber jeg deltakerne notere de få tallene som betyr noe: avstand fra stol til vegg, høyde og vinkel på kantlyset, dimmerinnstilling på bakgrunnslyset og plasseringen av kameraet. Det tar fem minutter, men sparer mye tid neste gang noen flytter på en stol eller rydder bort en lampe.
Jeg tar også et bilde av hele oppsettet fra siden, med målene skrevet inn på lysdiagrammet. Når høstmørket kommer og dagslyset i rommet svinger fra uke til uke, er det nettopp slike notater som gjør at du kan komme tilbake til et oppsett du var fornøyd med, i stedet for å begynne på nytt hver gang.
Bakgrunnsseparasjon handler mindre om utstyr og mer om rekkefølge: først avstand, så eventuelt bakgrunnslys, så kantlys, og alt kontrollert i testopptak. Når du har målene dine nedskrevet, kan du gjenta oppsettet uten å famle. Rommet ditt vil likevel sette egne grenser, og da justerer vi i stedet for å love noe annet enn det rommet kan gi.